Presseomtale av boka skrevet av Kåre Bakosgjelten
Fakta
• 375 sider
• Bygdehistorie med regionalt perspektiv
• Nye og spennende vurderinger
• Rikt og mangfoldig bildemateriale
• Interessante illustrasjoner og diagrammer
• Omfattende kilde- og litteraturhenvisninger
• Detaljert navne- og saksregister
Introduksjon
Boka trekker opp de lange linjene gjennom tusener av år og gir fotfeste og forståelse for sammenhenger og levd liv under krevende og skiftende natur- og livsbetingelser. Det er arkeologene Amund Haugen Steinbakken og Thea Sørensen som tar for seg tida fra steinalderen og framover til slutten av middelalderen, en tidsepoke der de skriftlige kildene tier og der en må slutte seg til menneskers liv og virke gjennom funn av boplasser, redskaper, fangstanlegg, produksjonsanlegg, ferdselsveier og spor i landskapet. Fra om lag 1500 blir kildetilgangen gradvis bedre og dermed har hovedforfatteren Jon Ola Gjermundsen gjort en nyskapende og grunnleggende gjennomgang og analyse av utviklingstrekk der Tolga og Os formes i et circumferens-samliv med det mektige Røros Kobberverk.
Den farefulle opptakten
Etter uttapppinga av Nedre Glåmsjø for om lag 9000 år sia, var grunnlaget lagt for at mennesker kunne vandre inn til Nord-Østerdalen fra kystområdene. De første spor etter disse innvandrerne er vanskelig å avdekke og dateringa av steinalderboplasser og redskapsfunn er behefta med usikkerhet. Likevel er det klare indikasjoner på at mennesker hadde funnet fram til Nord-Østerdalen og våre kommuner for om lag 5-6000 år sia. En steinalderboplass ved Storsjøen i Hodalen forteller sitt tydelige språk, et trinnøksfunn fra Vingelen peker også mot den aller tidligste bosettinga i de to kommunene. Og kampen for å livberge seg i karrige omgivelser krevde ferdigheter av ulike slag.
Sporene virket helt ferske. Raskt spenner han på seg skiene og henter spydet sitt. Kan han klare å felle sin første elg? Spenningen stiger for hvert steg han farer innover skogen. Etter litt tid ser han elgen. Dyret løfter blikket og setter av gårde. Men den synker djupt ned i snøen. Etter noen hundre meter orker ikke elgen mer. Det kommer hvitt skum fra munnvikene. Hele dyret damper av anstrengelse. På fem meters hold finner spydet målet sitt. Den hvite snøen farges rød.
Boka er ikke bare tørr opplisting av fakta, snarere tvert imot. Forfatterne har lagt mye og godt arbeid i språklig spenst og nerve. Sitatet over viser nettopp at en ut fra spede arkeologiske funn har anstrengt seg for å levendegjøre et drama i kampen for føda under ugjestmilde naturbetingelser.
Fra den mørkelagte nedgangstida mot framgang og vekst
Senmiddelalderen med klimaforverring og den skjebnetunge Svartedauden ligger kildemessig i mørke her lengst nord i Østerdalen. Det bildet som tegner seg ved inngangen til 1500-tallet er at de gardene som var i drift i Tolga og Os knapt utgjorde grisne grender. Rundt 1530 sannsynliggjør forfatteren med overbevisende kildetyngde at det bodde om lag 85 personer i de to kommunene. Bosettinga før nedgangstida var trolig betydelig større. Men snart skulle flere komme til. Midt på 1600-tallet hadde folketallet steget til nesten 300 og knapt grisne grender hadde vokst til livskraftige fjellbondebygder. Og utviklinga skjøt for alvor fart gjennom etableringa Røros Kobberverk. Diagrammet under dokumenterer at ei ny tid var i emning. Smeltehytter og kjøring i circumferensen omskapte skogrike bygder. Verket ga levebrød og vekst, men samlivet med et profittjagende bergverk skapte samtidig konflikter. Dette vekselspillet skisseres gjennom ulike faser og utgjør et bærende element i framstillinga.
Verksarbeidet gikk foran sjølberging
Inntektsmuligheten som kobberverket skapte, bidro på avgjørende vis til at sjølbergingstanken ikke lenger var enerådende. Kontantene fra verket ga grunnlag for å skaffe seg i det minste noe av det som garden ikke ga. Men en gikk langt i å utnytte de ressursene som fantes. Sjøl om korndyrking var et risikabelt sjansespill, lå det innvevd i årsrytmen. Men det framgår av bønneskrift til øvrigheten at barkebrød i perioder var vanlig kost når frostnetter på sensommeren i det som kalles ”den lille istid” fra slutten av 1500-tallet og et par hundreår framover ødela sjansene for å få eget korn i hus. Ressursene i utmarka var derfor avgjørende for å overleve vårknipa. Markslåtten, måssåtaking, bruken av lauv, ris og kvister, ja endatil bar var nødvendig for å holde livshjulet i gang.
Konflikter med samene
Og bruken av utmarksressurser skapte sterke konflikter med samene. Forfatterne kommenterer en interessant forskeruenighet om nettopp denne folkegruppa. Et stridsspørsmål har lenge vært om samene har vært her i distriktet nær sagt så lenge det har vært folk her, eller om de kom tilbake på 1600-tallet. Herom strides de lærde. Det som i alle fall er udiskutabelt er at bruken og kontrollen over utmarka skapte sterke konflikter. Den kanskje aller mest dramatiske hendinga skjede sommeren 1811 i fjellet nord for Dalbusjøen. I følge tradisjonen ble en reinsflokk tatt fra samene og drevet framover mot Litltverrelva der ei gruppe bønder fra Os og Dalsbygda slakta dyr ned for fote. Litltverrelva skal ha gått rød av blod og grønn av innvoller, heter det i tradisjonsberetninger. I etterkant av konflikten ble det en langvarig rettsprosess der bøndene tapte og ble pålagt bøter og ikke minst en betydelig erstatningssum. Utmarkas betydning kan ikke overdrives.
Ekteskapet tok en på ”forskudd”
Det livslange ekteskapet var regel i det gamle bondesamfunnet. Og en gikk ikke langt etter ektefelle. En holdt seg i hovedsak innafor egen bygd. Samtidig var foreldrene og slekta avgjørende godkjenningsinstans når partnervalget skulle sanksjoneres. Bygdeboka gir interessante innblikk i nå forlatte tradisjoner. Trolovelsen var en offentlig handling som kirka hadde kontrollen over. Og det etterfølgende bryllupet var ei skikkelig feiring som gikk over mange dager.
Forberedelsene var nitidige og dermed ble det viktig å legge slike begivenheter på ei tid på året som ikke kolliderte med viktige arbeidsoppgaver. Juli var sjølve bryllupsmåneden og trolovelsen kom som diagrammet under vise tre måneder før, i april. Og mange av brudene var gravide da de gikk inn i ekteskapet. Godt over halvparten av brudene hadde enten allerede født barn eller var på vei da bryllupsklokkene lød. Men i kirkebøkene opererer en med betegnelsen ”uekte” dersom det overhode ikke forelå ekteskapsplaner i det hele tatt.
Disiplinering og brutale straffer
Kvinner som fødte barn utafor ekteskapet og som ikke hadde planer om å tre inn i den hellige ektestand, ble møtt med strenge sanksjoner. Fordømmelsen var hard og mange prøvde å skjule sin graviditet. Dette var tilfelle med ei ung Os-jente, Anne Eriksdatter Skinnerhagen. Hun fødte ei lita jente og tok livet av den nyfødte. Rettssaken endte med dødsstraff – ”velfortient straf og andre lige og ildesindede mennisker til skræk og avskye” som det heter i rettsprotokollen. Skarpretteren gjorde jobben og hogg av hodet. Tildragelsen skjedde ved Vangrøftbrua på høstparten i 1768. Hodet ble som tradisjonen tilsa satt på en stake, mens kroppen ble gravd ned på retterstedet, langt unna kirkegården.
Og etter henrettelsen var det ” ett synsinntrykk som kom til å nagle seg fast hos bygdefolk og som siden levde i muntlig tradisjon: Håret som flagret i vinden, på hodet på staken”.